29. nov, 2016

'All we have to decide is what to do with the time that is given us'

Mye har skjedd siden April , da vi fikk beskjeden om kreft.
Hovedrollen i denne historien er sånt sett ikke min, selv om min rolle også har vært veldig sentral. Jeg ble kapteinen som måtte ta over styringen i hjemmet når hovedkapteinen ble innlagt på sykehuset og diagnotisert med tarmkreft. Jeg skriver med metaforer nå, men jeg tillater meg å gjøre det i et innlegg som dette.

Det har vært en ubeskrivelig merkelig periode, noe man aldri kan forutse på forhånd. Beskjeden om kreft , kom som et slag i bakhodet .

Det er en alvorlig og dramatisk situasjon man havner i. Så mange spørsmål med lite svar som følger, livet blir snudd totalt på hodet. Men etter to operasjoner og 12x2 kurer med cellegift kan vi endelig gå inn for landing. Kreften er vekk! Det har gått cirka åtte måneder siden kampen startet. Tøffe og tapre Marianne har kjempet sitt livs hardeste kamp og VUNNET!
Det er selvfølgelig kjent at kreft kan gi tilbakefall, men vi tenker lite på det. Prognosene er gode og jeg er sikker på at hun er frisk! Merket for livet er hun.. arret på magen vil alltid være et minne. Cellegiften har også satt sine spor, men det viktigste av alt.. hun holdt ut, hun kjempet, hun ga aldri opp! Det står det stor respekt av, for hun har hatt det beintøft.

Kreft er en stygg sykdom. Selv om den ikke har nådd min kropp (bank i bordet) har den blitt en nær og kjent fiende som kødder med folk jeg er glad i. Min gode venn og kollega Jøran Helland som først fikk fjernet en svulst i lungene, fikk et trist tilbakefall for en stund siden. Styggedommen har spredd seg i kroppen hans. Sist uke fikk jeg endelig truffet ham igjen etter lang tid. Selv om mannen sitter med en alvorlig sykdom, er han den gladeste personen jeg har møtt på lenge. Selv venter han på immunterapi nå.Stay in there buddy, i Mars skal vi fiske ferdatorsk igjen !  Jeg blir imponert og overrasket over hvor sterke noen mennesker er.. det samme når jeg har møtt andre kreftpasienter under Mariannes cellegift kurer. Det er så mange som inspirerer meg. Midt i alvoret, finnes det så mye håp, positivitet, omtenksomhet og fine ting. Fra sidelinjen har jeg lært utrolig mye og ser med nye øyne på livet etter disse erfaringene. Som Gandalf sier i ringenes herre, "Ingen kan bestemme livet, men man kan bestemme hvordan man vil bruke den tiden som er gitt oss"
Det er flere mennesker jeg har møtt under triste omstendigheter disse månedene som lever akkurat slik. Det er DET som er å leve!

Ellers har jeg erfart en fantastisk gjeng med sykepleiere og kirurger på SUS. Frivillige mennesker fra Odd Fellow som deler ut fint danderte smørbrød og kaffe til alle pasienter og pårørende under behandling av cellegift. Dere er alle en virkelig fin gjeng som gir omsorg og trygghet. Dere har blitt en inspirasjon til hvordan jeg selv ønsker å fremstå i min egen jobb og som person. Takk for trygghet, kyndighet og alt dere har gjort!

En ekstra stor takk denne gang, går til Siv Tove som har pleiet Marianne gjennom de aller fleste cellegiftkurene. Du er best!

Det er fullbrakt!